mindo

Jeg har trivdes godt på blogg.no, mindo har opplevd litt av hvert som har vokst fram på sidene her.

Men reklamen skurrer og ødelegger, så jeg flytter til nytt sted.

Vi sees på mindomin.wordpress.com.

Takk for denne gang!

Jeg må vekk herfra, her er så mye reklame!

Åj, dette er visst første tekst som er Ingunn sin egen stemme, verken eventyr eller dikt.

Men nå har det gått for langt med all denne tullete reklamen, som jo er i mot alt som både jeg og mindo handler om.

Jeg syns at wordpress ser ok ut, men har du kanskje tips til hvor det er fint å flytte for sånne som meg og mindo?

Virvler rundt
fanges opp av et pust
driver av gårde i mengden
svever høyt når luften varmes opp
faller tungt i bakken når vinden
slipper taket

viljeløs
lett

tung
tom

Da jeg var liten fortalte pappaen min om humleungen. Det var en liten humle som vokste opp i et humlebol under jorda. Han hadde mange humle-søsken, og det var trangt og støyende i bolet. De andre ungene syntes det var varmt og trygt. Men denne humleungen villle se om det fantes noe mer.

Alt for tidlig, mye tidligere enn de andre humleungene, fant han en åpning ut av det varme bolet. Han var veldig liten, men også veldig sterk. Han krøp bortover en lang, mørk gang, og oppover i en like mørk og smal gang, og plutselig var han ute i frisk og lett luft. Det var så sterkt lys at han først ikke så noen ting. Alle de fremmede lydene var forvirrende og litt skremmende. Andre humleunger ville snudd og krøpet tilbake til det trygge bolet, men ikke denne.

Han satt på kanten av et lite hull i bakken, skjult mellom høye strå og blomster. Hullet er så lite at du ikke kan finne det i gresset. Du vil kanskje prøve å følge med og ser hvor humlene klatrer inn og ut. Men de flyr så raskt at jeg tror ikke hvem som helst klarer det. Humleungen satt en stund i åpningen, til han hadde vent seg til lyset, og strukket litt på vingene som han enda ikke hadde prøvd. Pappa fortalte at humleungen var en modig liten kar. Selv om han så at verden var ufattelig stor, helt bort til skogkanten, brummet han litt,  og fløy høyt opp sånn at han kunne se seg rundt.

En gang reiste humleungen langt avgårde på en stor båt, helt til Afrika faktisk. Der så han både løver og elefanter, og mange andre fremmede dyr. Det aller rareste og flotteste var neshornet. Den lille humleungen likte å ri ytterst på spissen på hornet. Men det var bare når neshornet gikk og gumlet gress eller lå og hvilte. Hvis det tunge sterke dyret ble sint eller redd, dundret det av gårde så gress og støv virvlet opp i lufta, og bakken ristet. Da var det ikke noe særlig å sitte på.

Det var spesielt fint å sitte ved øret til sjiraffen. Der hadde han flott utsikt. Han kunne se flokker med fargerike papegøyer som sveipet over sletta og apekatter som klatret rundt i trærne. Noen ganger kunne han se løver som gjemte seg i gresset, mens de jaktet på gaseller eller zebra. Det var ganske spennende. Sjiraffen bare kikket dovent på de andre dyrene, og strakte seg for å nå flere blader i toppen av et tre. Da fløy humleungen videre, for det var lett å bli børstet vekk av greinene på de store buskene.

Jeg var så heldig å få høre mange historier om den modige lille eventyreren da jeg var liten, om kvelden før jeg sovnet. Jeg skal bare tenke meg om litt, så kommer jeg sikkert på noen jeg kan fortelle videre til deg.

Har du også en som forteller historier til deg, eller kjenner du en modig liten fyr som reiser ut på spennede reiser?

Han våknet neste morgen av fremmede lyder rundt seg. Han var vant til skogens lyder, vinden som suste i blader, tuslende føtter, dyr i hastig oppdrag eller i småprat om siste nytt på ryktebørsen. Lyden her var liksom innestengt, og følelsen av å ikke kjenne vinden han hørte, var fremmed og uvant. Men han var glad for at det var varmt, og at det var glade stemmer rundt ham. Det trette ansiktet kikket forvirret på det han så i den runde stua. Det var så mange ting, og så mange nysgjerrige nisser. Noen var travelt opptatt med ett eller annet, mens andre satt og så ut som om de ventet på noe. Det var prating og latter og sang, og når de små gikk i føttene på de store, ble det litt skjenning også. "Hut dere ut unger" var det en som brummet. En annen svarte at "du må da skjønne at de venter på at besøket skal våkne, så de kan ta ham med ut og vise ham skogen". 

Mindo satte seg opp, og blunket mot lyset. De var så mange! Og nå stimlet de sammen rundt ham igjen. Det var litt mye med en gang, så han ble lettet da en av de mellomstore hufset de andre unna og sa at han måtte da få litt ro til han hadde fått våknet ordentlig.

Ikke lenge etter var han ute i det skarpe lyset i vinterskogen sammen med en hel flokk av de små skogsnissene. Det var ei jente med lange fletter, og en med hår som strittet rundt ørene, en hadde himmelblå øyne, og en liten en gjemte seg bak en av de større. Etter hvert klarte han nok å skille dem mer fra hverandre. Nå tok de ham med rundt og viste ham alt mulig i skogen. De klatret i klatretreet, og prøvde isen på froskedammen. Den knaste og sprakk, og var langt fra trygg nok enda. De viste ham myra der de kunne skli på isen, og stupte kråke ned en bratt bakke med løssnø. Etterpå så de ut som snøballer alle sammen. Til slutt viste de ham det gamle bjørnehiet, men det hadde han jo sett før. Nå sov nok bjørnen og brummet i søvne. Kanskje drømte han om bjørnejenter, eller om at han travet i full fart igjennom skogen med en huiende skogsnisse på ryggen.

Da de børstet snøen av hverandre utenfor det runde huset, hadde de akt og tumlet, lekesloss og klatret og kastet snøball på blink. Så morsomt det var å være mange smånisser. Han hadde ikke ant at det kunne være sånn.

Inne var det lunt og rolig. Noen hadde pyntet med granbar og lys, stjerner og røde hjerter. Mindo ble om mulig enda større i øynene enn han var etter å ha opplevd så mye å på en dag. De satt på gulvet foran peisen, og fikk varm drikke og mat. Litt etter litt kom også de større nissen og satte seg ned sammen med dem. I går var det Mindo som hadde fortalt om sin reise, i dag var det en annen som fortalte mens alle lyttet.

Hva han fortalte om får du høre en annen gang, for nå sitter både Mindo og de minste nissene og nikker med hodet og glipper med øynene. Når man kommer inn i varmen etter en lang dag i snøen, kan hvem som helst blir søvnig. Smånissene la seg godt til rette for natten, krøllet sammen i en haug. Og denne gangen sovnet Mindo sammen med de andre.

Da fortellernissen så at alle smånissene hadde sovnet, forandret han litt på den videre historien. Men det får du i alle fall ikke høre, for den han fortalte etterpå er ikke for små ører.

Fant et drømme-sommerminne - her kan man dikte mye rart skal du tro..

Har du et fint sommerminne?

Eller noe du drømmer om til neste sommer?

... våre gårsdager er bare drømmer

våre morgendager kun visjoner

men dagen i dag levet godt gjør

enhver gårdsdag til gledens drøm,

og hver morgendag til en visjon av løfter...

Sanskritdikt "hilsen til dagens frembrudd"

Huff, det er kaldt. Jeg kryper godt inn under den varme dyna mi om natta, når kulda slår inn igjennom vinduet og vinden river de siste bladene av trærne. Høsten har vært lang og mørk, uvanlig mild fram til nå, men kald etter at snøen kom. Trærne har stått nakne og svarte lenge, og innimellom har det faktisk vært grønne plener, gult løv som klorer seg fast, og enkelte friske blomster. Det er som om naturen har vært litt forvirret.

Jeg lurer veldig på om Mindo har funnet seg et varmt sted å være i vinter. Den dagen den første snøen kom gikk jeg ut i skogen. Jeg så spor etter en rev og så både kjøttmeis og en kråke. Men jeg så ikke noe spor etter Mindo. Jeg sier til meg selv at han er jo en fornuftig liten skogsnisse, og mange venner har han også. Men tenk om han er der ute i snøen og fryser.

Kanskje treffer jeg ham igjen til våren, da kan han fortelle hva som holdt ham varm under stjernene i natt.

Tror du det går bra, har han det varmt og godt, og er trygg for vinteren?

De siste dagene hadde det gått fort framover. Bjørnen var sterk, og kunne bære meg igjennom skogen og oppover bakker. Der trærne stod tett gikk jeg først og fant veien, ellers satt jeg trygt i den varme pelsen.Vi hadde ingen plan, men begge visste hvilken retning vi skulle gå. Og vi visste begge at det begynte å haste. Dagene ble kortere, trærne var svarte og nakne. Enkelte netter kom det hvitt rim på gress og strå, og pelsen til bamsen var hvit og frossen. Jeg varmet meg under teppet mitt, men vi skjønte at det snart ville komme snø, og at når snøen kom ville det bli enda kaldere, og vanskeligere å gå.

Selv om det var litt skummelt å ikke vite om vi fant noe hi eller hus før vinteren, var det spennende å se at skogen forandret seg. Den var helt annerledes enn da jeg begynte å gå. Den skarpe grønne fargen var borte, alle luktene var frosset. Det var stille, fuglene var reist og insektene sov. De kalde morgenene knaste det i skogbunnen der vi satte føttene ned. Det var noe nytt å se hver gang vi kom over en ny bakketopp.

Mindo tar en ny slurk av den varme drikken han har fått i koppen. Han sitter på en krakk i et rom som virker fullt av små og store skogsnisser. De lytter ivrig på den spennende historien om ferden igjennom skogen. De minste har satt seg tett inntil de større nissene, det blir nesten for skummelt når han forteller om frosten om nettene. De vet godt hvor kaldt det kan være ute. Men endelig har Mindo kommet fram til andre som er som ham.

En dag, da det var så kaldt at Mindo og bjørnen kunne se pusten sin, så de noe stort og grått mellom trærne. De trodde først det var en diger stein, men da de kom nærmere så de at det kom røyk opp fra den spisse toppen. Det var et rundt lite hus, med vinduer, dør og pipe på taket. De ble litt usikre, for det kunne jo være mennesker i huset selv om det var langt inn i den dypeste skogen. De gikk i en stor bue rundt huset, men så ingen utenfor, og ingen i vinduene. Så listet de seg forsiktig nærmere. Plutselig åpnet døra seg, og de krøp sammen bak et tre. Det var ikke så lett for den digre bjørnen å gjemme seg, men heldigvis var det ikke noe å gjemme seg for likevel. Den som kom ut av døra så nesten akkurat ut som en større utgave av Mindo. Han hadde på seg bukse med seler, og rød lue.

Det viste seg at det var en stor skogsnissefamilie som bodde i det lille huset. Huset var fullt av nissesøsken og søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre og barnebarn. Det var trangt, men de ble glade da de fikk hilse på Mindo. Det er alltid plass til en til nisse. Og gjett om han ble glad! Han hadde jo reist den lange veien, gått fra alle vennene sine, for å finne noen som lignet ham. Og her fant han så mange, både store og små.

Gamlenissen visste om et tomt bjørnehi lenger inn i skogen, så bjørnen slapp å lete lenger han også. De fulgte ham oppover alle sammen, og hjalp til med å grave fram åpningen, den var skjult bak visne blader og et tynt lag med nysnø som hadde kommet siste natt. I siste liten. Bjørnen sa god natt, og god vinter, og krøp inn i hiet.

Så sitter altså Mindo her og varmer seg, og gleder seg til vinteren sammen med de andre skogsnisseungene. Etter at han har fortalt hele historien sovner han med et smil om munnen. Nissemor pakker ham inn i pleddet, og hvisker god natt, og sov godt.

Mennesket er perfekt som det er, og samtidig midt i utvikling fra det vi var til det vi skal bli. Det er ingen grunn til at vi skal være siste ledd, like lite som at vi på ingen måte har avdekket alle naturens hemmeligheter.

Sånn er det bare.

Man is perfect as is, and at the same time in the middle of development, from what we were to what we shall be. It's no reason to say that we are the last, as little as we by no means has revealed all of natures secrets.

That's just how it is.

Det er stillere nå enn det er om sommeren. Eller så er han kommet lenger inn i en mørkere og tettere del av skogen. Fuglekvitter er sjeldent å høre, til og med insektene har gjemt seg. Noen har gått i dvale og noen overlever rett og slett ikke den kalde, fuktige høsten.

Mindo trekker ullteppet tettere om skuldrene, og trasker videre. Han skjønner enda ikke hvordan et så stort og varmt teppe kan komme ut av en så liten nøtt. Han vet jo at det finnes mye i skogen som det ikke er så lett å forklare, men noe sånt som dette har han aldri før hørt om. Han skulle ønske han hadde noen å spørre, eller å fortelle om den merkverdige hendelsen.

Han har gått en stund i egne tanker da han plutselig ser en stor, brun bjørn foran seg. Den står og roter i ei maurtue. De sinte, redde maurene kravler i pelsen og biter den store fienden på snuten, men bjørnen bare fnyser dem vekk. Den brummet da den kjenner at det står noen og ser på ham, men Mindo blir ikke redd. Han lurer på om bjørnen blir flau over å bli avslørt som vandal og husødelegger, men han får seg ikke til å spørre. Han er mest glad for å endelig finne noen å snakke med.

Bjørnen er også ute på vandring. Det er hans første høst alene, og han forteller at han ikke er helt sikker på hvordan han skal finne seg et varmt hi for vinteren. Han har lært av mammaen sin at han må spise godt og mye når skogen er blitt gul og brun, og dagene kortere. Det har han gjort. Men han husker ikke om hun har sagt noe om hvor man kan finne et hi. Det kan hende han ikke hørte etter da hun forklarte det, da det var så varmt om sommeren og han lekte med sommerfugler som flakset foran øynene hans. Nå sier han det stikker i nesen når det er frost om nettene. Han er enda varm inni pelsen, men skjønner at det begyner å haste. Mindo forstår godt hva bjørnen mener. Han er glad for at han har fått det varme pleddet, men han vet jo heller ikke hvor han skal gjøre av seg når det blir enda kaldere, og kanskje snøen kommer. Ikke har han samlet mat sånn som ekornet, og ikke greier han å spise så mye ekstra, sånn som bjørnen.

Mindo liker den store bamsen, de er på en måte litt like. De går videre et stykke sammen, ettersom begge er på vandring på måfå. Ingen av dem vet hvor de skal, og går den veien nesen peker. Akkurat nå peker nesene deres samme vei, og det er trivelig med selskap.

Nå går det fort igjennom den tette skogen. På ryggen til bjørnen holder Mindo teppet på plass med en hånd, og med den andre griper han tak i pelsen for å ikke miste balansen der det går over tuer og mellom trær. Pelsen er myk og varm, og Mindo blunker hardt og stirrer på trærne som farer forbi for å ikke sovne og falle av. Det er ganske høyt ned selv om bjørnen sier den er ung og liten. Plutselig tumler Mindo rundt på bakken likevel. Sovnet han? Nei, det var bjørnen som falt enda så stødig og trygg han var.

Mindo kravler bort til bjørnen som sitter på bakken og ynker seg mens han løfter opp den ene foten. Når han kommer helt inntil ser Mindo at det stikker en bit glass ut fra poten til bjørnen. Det er ikke rart det er vondt! Forsiktig, forsiktig trekker han glasset ut, og graver det ned i bakken sånn at ikke flere skal skade seg. Bjørnen prøver å halte forsiktig av gårde, men det er vondt å sette ned den skadde foten. Hva skal de gjøre nå? Bjørnen kan ikke gå videre med et stort sår under foten.

Da ser Mindo de to hasselnøttene som må ha falt ut av lommen da han falt hodestups ned av bjørneryggen. Den ene har fått en sprekk, og noe hvitt stikker ut. Hva kan det være? Mindo trekker og trekker i det hvite, og ut kommer et trekantet tørkle, akkurat stort nok til å binde om foten til bamsen.

Raskt binder Mindo tørkleet rundt foten, som bjørnen prøvende setter ned i bakken. Det er fortsatt vondt, men det går mye bedre å stå på alle fire. De smiler til hverandre. Selv om noen har vært dumme og kastet fra seg farlig glass, har de fått hjelp fra en hasselnøtt. Det er mye rart og mystisk som skjer i skogen.

I mens har det blitt kveld og mørkt, så det passer bra å hvile litt og vente noen timer med å gå videre. De krøller seg sammen i en haug, det er varmt og godt å sove inntil den tykke bjørnepelsen. Enda en natt nærmere vinteren. Det er bare en nøtt igjen, Mindo mumler i halvsøvne mens han spekulerer på om det vil komme noe ut av den også.